Forræderen Quislings siste dager

Harald Olausen

29. november har Erik Poppes mye hypede nyhetsfilm The Last Days of Quisling premiere i Finland. Filmen er som et spill av mørke skygger med liv og død. Den kommer på et viktig tidspunkt, og skildrer kjernen i det onde som plager Norge, hvis andre navn ligger i fedrelandets navn, selv om filmen fokuserer på å skildre Quislings siste dager.

Et spennende trekk er bildet av Quisling som et helt menneske uten den dehumaniseringen som vanligvis forbindes med Quisling. Og mens filmen Quisling skildrer Quislings siste øyeblikk i cellen på Akershus festning, hvor Quisling blir holdt fange, er premisset for filmen dystre nok når han kjemper mot demonene sine, alene med sine egne spøkelser.

Filmen har også reist mange spørsmål om hvorfor den ble laget slik den ble laget, og var Quisling en slags kynisk optimist som seriøst trodde han hadde fått et viktig oppdrag fra Gud for å redde Norge fra bolsjevikenes og britisk? Eller var han bare en utspekulert manipulator som hadde fått seg til å tro sine egne løgner i en tid da ondskapen tiltrakk seg noen av menneskene.

Andre politisk historiefilmer er laget i Norge den siste tiden, men dette er den mest betydningsfulle og imponerende av dem, og historien er av høyeste kvalitet. Filmen fokuserer på en prest, Peder Olsen (Anders Danielsen Lie), som har blitt bedt av biskop Berggrav (Lasse Kolsrud) om å være Quislings sjelevenn frem til rettssaken. Presten godtar motvillig oppgaven. Han legger merke til Quisling som en vanskelig og intelligent mann av vilje, som lett kan forklare svart til hvitt og omvendt.

Filmen har selvsagt vært en stor sak i Norge på grunn av det sjenerte og dempede innholdet, og er inspirert av dagboknotatene til både Peder Olsen og kona Heidi. Grensen mellom fakta og fiksjon er vanskelig å finne - og det var ment å være det, fordi samtalene mellom Quisling og Olsen virker plausible i lys av den historiske konteksten de fant sted i.

Kvinner spiller en betydelig rolle i filmen. Quisling og prestens kone er begge følsomme for friluftsliv og opplever den vanskelige tidsånden som sine egne feil valg samt feil tro i tungtveiende etter at den nakne sannheten endelig er avslørt. Quislings kones respekt for ektemannen, som var Nansens assistent som en helt i Ukraina, er grusomt helgen.

Kanskje overraskende er filmen ikke så mye en film om Quislings skyld som en avhandling om en generell løgn. Presten som besøker cellen møter og snakker med Quisling jevnlig fra 8. mai og frem til Quislings henrettelse 24. oktober 1945 om vanskelige moralske spørsmål som berører dem begge personlig.

Selv som film er ikke Quisling en enkel sak for nordmenn å svelge, og hans utspekulerte og personlige løgn er heller ikke enkel å nøste opp. Var det noen sannhet til hans forsvar? Det får vi aldri vite. Men Quislings gjenferd grimaserer alene med svaret i festningen Akerhus, hvor han til slutt ble henrettet ved rettskjennelse.

Regissøren har gitt karakterene sine livlighet og virkelighetsfølelse fordi han får seeren til å tvile på om Quisling i sine siste øyeblikk er selv tolleren eller fariseeren i bibelhistoriene. Å vekke prestens og hans kones skyldfølelse over behandlingen og skjebnen til det gamle jødiske ekteparet i skjul, gjenspeiles både i Quislings forsvar og, mer generelt, i delt skyld.

Filmens ene minus er dens uforskammede kristendom i jakten på barmhjertighet og tilgivelse midt i skyldfølelsen, men heldigvis nøyer den seg ikke med overfladisk skolastisk teologi, men pløyer dypt i feltet av løgn og ondskap hos alle medmennesker, og etterlater ingen. alene. Det er imidlertid ikke hovedbudskapet. Quisling er ikke den eneste skurken som ofrer alt for ære.

Med nordmannen Nils Kjaers ord henger virkelighetens og drømmenes verdener tettere sammen. Den nærmeste måten å glemme den elendige virkeligheten er å skape rosenrøde drømmer for deg selv: «Vanlige, sentimentale mennesker tyr til denne metoden; de søker trøst ved å snu ting opp ned i fantasien, fordi de bare oppfatter påtagelige motsetninger.»

Merkelig nok passet disse ordene også veldig godt på Quisling, som var for stolt til å gjenkjenne tilfeldige ytre omstendigheter som den egentlige årsaken til hans ulykkelighet: «Han forklarer det heller som avhengig av en dissonans i sitt eget vesen; han ønsker opprinnelig å være ulykkelig, og han ser ikke etter det motsatte av livet sitt i drømmer, men dets bekreftelse."

Når andre ser ut som de er skyldige i noe, gjør ikke Quisling det. Drømmer gir ham ikke den samme tilfredsstillelsen som drømmer om lykke, i det minste et øyeblikk, gir en sentimentalt ulykkelig person. Drømmene skiller hans personlighet fra den ytre tilfeldige virkeligheten som skaper hans overtredelse og følelse av hjemløshet med Kjærs ord.

"Drømmen skaper for ham en verden i hans eget bilde: en fantastisk og mystisk, med store sorger og forbrytelser, med ville følelser av frykt, en tragisk verden, en katedral over smerten hans. Men å drømme en slik drøm er det samme som å lete etter et universelt grunnlag for ens lidelse; den vet hvordan den skaper en ny harmoni ved å heve alle dissonanser til torden.»

Quisling søker fra sin historisitet en storslått ramme for ulykken sin i stedet for en hverdagslig ramme. Hvorfor skulle han ikke være ulykkelig, når det også er hele tiden han måtte leve? Han ønsker å føle seg tragisk i drømmene sine; i sine drømmer ønsker han å frigjøre sitt åndelige jeg, som for metafysikeren er det eneste sanne jeg. Det er derfor han er sitt eget mareritt.

Han hjemsøker. Dette er akkurat det som har skjedd med Quisling for oss ved å glemme ham. Det er en avslappende scene i filmen, når fengselsvokteren, hvis bror er blitt drept av "Quislings", slår av og på lysene mens han snakker om guttene som ble drept. Men hvem er egentlig filmen laget for? Det virker som om filmen prøver å kombinere mange ulike elementer til seerens overraskelse.

I det minste Ralph Waldo Emersons dyphet til Edgar Allan Poes lidenskapelig begeistrede fantasi, med ordene til Nils Kjaer: "Mens Emerson finner dyp kontemplativ lykke i forbindelsen mellom den indre og ytre verden, føler Poe seg, som alle romantikere, ulykkelig over den grelle ulikheten mellom det han lever og det han drømmer.»

På en måte er Poppe veldig Emersian i å søke en syntese for Quislings ufeminine offentlige image – Quisling selv er veldig Poe-aktig i sin intellektuelle lidelse. Quisling-filmen er en mørk og hjemsøkende, men nøyaktig og viktig psykologisk og politisk skildring, der Quislings karakter avsløres, bl.a. med vitneforklaringen til en barndomsvenninne i retten.

Poppe gjør en sjelden oppsummering og et forsøk på å forklare Quisling-gåten i sin film, der nødhjelpsarbeidet til offiseren og prestesønnen sammen med Fridtjof Nansen i Sovjetunionen på 1920-tallet trekkes frem som en avgjørende opplevelse. Den forblir i filmen som et minne om Quislings kone, men bringer samtidig til filmen mer problematisk etikk om menneskelig misforståelse og dens sjokkerende konsekvenser.

Suomeksi pidempi versio: https://www.kulttuurivihkot.fi/blogit/kinosilma/maanpetturi-quislingin-viimeiset-paivat/