Interessante nyheter om finske krigsbarn i Norge på finske!

Journalist og författere Harald Olausen

Sammendrag

"Vinteren 1940 ble et stort antall barn fra Finland sendt til Sør-Norge for sikkerhets skyld. Den nazistiske tyske invasjonen av Norge våren 1940 endret plutselig alt. Ossi Päärniläs bok på finske Vaarassa mennen ja tullen - Vinterkrigens krigsbarn i Norge (Aten, 2024) forteller om dette og hvordan barn som ble fanget midt i kampene ble etterlatt i kaoset, og hvor snart de ble ført tilbake til hjemlandet. Redningsaksjoner ble dramatiske og ofte til og med livstruende. Nordmennene hadde mye erfaring med flyktninghjelp allerede under verdenskrigen på 1930-tallet, da landet hjalp og tok imot forfulgte mennesker fra Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Spania. I følge Päärnilä ble de som kom fra Finland forstått å ha flyktet på grunn av faren for deres liv forårsaket av den sovjetiske invasjonen, og ble ikke ansett som politiske flyktninger."

"En medrivende sakprosa om barneflyktninger fra vinterkrigen som befant seg midt i en ny krig i Norge. Da vinterkrigen brøt ut ble hundrevis av barn fra Finland sendt til Norge for sikkerhet. De nøt freden i et fremmed land og vertsfamilienes vennlighet inntil den tyske invasjonen av Norge våren 1940 forandret alt." Ossi Päärnilä, doktor i filosofi. Ossi Päärniläs bok på finske Vaarassa mennen ja tullen - Vinterkrigens krigsbarn i Norge (Aten, 2024) er sjokkerende og spennende lesning fra start til slutt og bør stå på leselisten til alle som er interessert i militærhistorie. Boken er en rørende sakprosa om barneflyktninger fra vinterkrigen som befant seg midt i en ny krig i Norge. Det har ikke vært mye diskusjon i Finland tidligere om krigsbarna fra de siste krigene, som ble sendt til Norge under vinterkrigen, som andre nordiske land.

Bertel Nyberg, en finsk forsker på barneoverføringer under krigene, som selv var øyenvitne, skrev i Sosiaalinen Aikakauskirja i 1941: «Den 29. februar (1940) reiste 93 barn og mødre ledsaget av eskorte til Danmark og Norge 107. I Norge ble barna plassert spredt i ulike deler av landet, noe som i stor grad komplisert den plutselige evakueringen tilbake da Norge ble ødelagt av krigen." Artikkelen forklarer godt hvordan barneoverføringene ble gjennomført under og etter vinterkrigen. Vinteren 1940 ble et stort antall barn fra Finland sendt til Sør-Norge for sikkerhets skyld. Den nazistiske tyske invasjonen av Norge våren 1940 endret plutselig alt. Boken forteller om dette og hvordan barn som ble fanget midt i kampene ble etterlatt i kaoset.

Redningsaksjoner ble dramatiske og ofte til og med livstruende. Norge opptrådte som en eksemplarisk initiativtaker til å hjelpe Finland i den kjente flyktningguruen Fridtjof Nansens ånd, for allerede i de første dagene av vinterkrigens utbrudd hadde det vært appeller i norske aviser om å ta flyktninger inn i familier. Det gjaldt både Nord-Norge og spesielt Sør-Norge, hvor det var ventet mange finske flyktningbarn. Ifølge Päärnilä er det ingen grunn til å undervurdere Norges bidrag til å hjelpe Finland, selv om det var kortvarig av grunner uavhengig av Norge og kvantitativt mindre enn Sveriges omfattende hjelp, fordi Norge var det første landet som modig tok imot finske krigsflyktninger. Det skjedde i Lappland allerede i vinterkrigens første dager. 

I desember 1939 startet også Sør-Finland transport av barn til Norge, i utgangspunktet organisert av privatpersoner. Den 11. desember 1939 ble Norske Fellesutvalget for finska flyktningar stiftet, men navnet ble ansett som for pretensiøst og organisasjonen ble kalt Norske Finlandshjelp - NF, hvis arkiv inneholder 4150 diariserte brev og skjemaer. Det vanligste ønsket til nordmenn for NF var et barn på 1-2 år eller 3-4 år, gjerne en jente som kunne svensk. Litt eldre jenter passet også. Ingenting ble nevnt om disse i de offisielle kunngjøringene. Mottaket av flyktninger i Norden var eksepsjonelt og bygget på samhold, solidaritet, frivillig arbeid og felles beste og gjensidig tillit under krigene i Norden. 

Barna og mødrene som trengte Finlands hjelp ønsket å få hjelp, og invitasjonen var gyldig så lenge i Norge, helt til okkupasjonen av Nazi-Tyskland endret alt marerittaktig. Barnetransplantasjoner innebar mange risikoer som ble holdt skjult for allmennheten, for eksempel spredning av farlige smittsomme sykdommer. Det var også stor risiko for å bli truffet av miner eller senket av russiske ubåter i sjøtransport, og jernbanen var heller ikke trygg. Hva skjedde egentlig og hvorfor var så lite kjent om barneoverføringer til Norge før Päärniläs bok? Det er det boka handler om. I Norge ble hjelpemidlet kalt Norska Finlandshjelpen-NF for kort: Finske barn ble tatt med til Oslo og nærliggende kommuner; Gulbrandsdalen 19 barn, Aker 11 barn, Moddi 6 barn, Vestopland 7 barn, Oslo 6 barn, Sandefjord 1. Päärnilä la merke til at militærbarna i Sør-Norge var blitt ignorert. 

Han begynte også å bli plaget av at barnekrigslitteraturen ikke nevnte barneflyktninger som forlot Petsamos arm, selv om de øker antallet finske barn som var i Norge under vinterkrigen til firesifret. Finske barn var krigsflyktninger, selv om krigspropaganda ga et annet bilde av dem. Päärnilä har ikke en gang forsøkt å finne intervjuobjekter fra krigsbarn som var i Norge, for selv de yngste ville vært i nittiårene i dag. Ifølge Päärnilä dro barna fra Petsamo og deres familier over grensen til Norge i all hast, og det var ikke tid til planlegging, barna fra Sør-Finland ble sendt til Norge ganske planlagt og uten hastverk. På vei tilbake ble delene så skiftet. Senere, da Nazi-Tyskland okkuperte Norge, begynte finske foreldre å hente barna. 

Dette er en av grunnene til at saken har vært stille eller lite snakket om i lang tid. Barnas historier ble ikke fortalt under krigene. Det var ingen grunn til å irritere den daværende våpenbroren, Nazi-Tyskland, fordi saken var følsom i det okkuperte landet i lang tid. Kanskje var det derfor de finske krigsbarna i Norge ble et glemt kapittel i historien, som først nå fortelles i boka. Spørsmålet oppstår: Hvorfor først nå? "Hovedsidene i norske aviser var fulle av krigsnyheter fra Finland, og leserbrevene lurte på hvilke konkrete ting som kunne gjøres for Finland. Arrangementer til støtte for Finland ble holdt i Oslo og finske soldater fikk tilsendt julepakker, ski, sigaretter og ryggsekker fylt med vinterklær. Allerede 6. desember 1939 i Aftenposten oppfordret kallenavnet «gammel abonnant» (gammel abonnent) flyktninglærere til å reservere julegaver til fremtidige finske barn.

Nordmennene hadde mye erfaring med flyktninghjelp allerede under verdenskrigen på 1930-tallet, da landet hjalp og tok imot forfulgte mennesker fra Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Spania. I følge Päärnilä ble de som kom fra Finland forstått å ha flyktet på grunn av faren for deres liv forårsaket av den sovjetiske invasjonen, og ble ikke ansett som politiske flyktninger. "Det gikk bare noen få dager da over hundre norske hjem meldte seg frivillig til å ta imot krigsflyktninger. Fire tusen registrerte familier i sør samlet seg etter hvert, men ikke alle hadde tid til å få barn eller barn. I nord var barna allerede kommet." Men bare en brøkdel av de planlagte familiene fikk barn/barn da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland. 

"Finske flyktninger som strømmet inn i Kirkenes og andre steder i Varanki tvang regjeringen til å ta grep, fordi byrden var for stor for de lokale innbyggerne og myndighetene. Transport, overnatting, måltider og medisinsk hjelp til flyktningene måtte også ordnes til andre små kystbyer i Norge, helt til Narvik, Bodö og Trondheim. Norges Røde Kors bar den største byrden i dette arbeidet." Norges utenriksminister Halvdan Koht var i utgangspunktet litt flau over den spontane entusiasmen, og måtte først offisielt forsikre Norges nøytralitet av frykt for Sovjetunionens reaksjoner. Han oppfordret imidlertid privatpersoner til å gjøre sitt beste for å hjelpe Finland. 

Päärnilä påpeker at han, kanskje til og med i tidsånden, med vilje utelot det faktum at det allerede var opprettet et NF-utvalg ledet av det norske Justis- og politidepartementet for å hjelpe flyktninger. Ifølge Päärnilä virket ikke bare familiene, men også hele det norske samfunnet villige til å delta i flyktningarbeid, som f.eks. Risörs barnehjem på vestbredden av Oslovuono, da det tilbød seg å ta inn fire barn. Pensjonatet på Lysaker tilbød seg å ta femti barn. Den norske kjøpmannsforeningen sa at de ville ta imot barn som helst ville være fra kjøpmannsfamilier. Fagforeninger osv. oppfordret sine medlemmer til å adoptere barn. 

"De ansatte ved den finske ambassaden i Oslo bar kortene sine til publikum ved å spørre sine bekjente om deres vilje til å ta barn. Rektorene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner stiftet samarbeidsutvalget Norsk Hjelp for Finske Videnskap, hvis arbeidsutvalg informerte Norske Finlandshjelp om at medlemmene av det vitenskapelige miljøet kunne ta imot rundt hundre finske flyktninger, for det meste mødre og barn. Det historiske og filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo ga kontaktinformasjon til studenter og lærere som kan finsk, slik at de kan bli bedt om å fungere som tolker ved behov. Dusinvis av frivillige meldte seg på." Et problem var også den varierte klassebakgrunnen til barna. 

"Det var fortsatt ingen diskusjon om barn fra visse sosiale klasser ville bli foretrukket fremfor andre. Senere, i forlengelsesperioden, lot svenskene forstå at det ville være klokere å ta med seg barn fra de rikeste familiene, i så fall ville endringen ikke bli så stor for dem. Finner, derimot, foretrekker subtilt at barn fra arbeiderfamilier blir sendt. Barna som kom til Norge under vinterkrigen kom for det meste fra middel- og overklassefamilier." Dette er en svakhet ved Päärniläs bok. Med noen få setninger ignorerer han spørsmålet om mulig politisk og sosioøkonomisk diskriminering.

Svenskene sa det ganske rett ut: Å hjelpe militære barn var også en "snarvei til trygghet for barna av rike familier", fordi private og trygge ruter ble brukt av medlemmer av den sosiale eliten, som de to barna til den frie damen Dagmar Ruin- Ramsay på øya Mjösajärvi, nær Hamar. Dette burde også vært undersøkt litt nærmere.

Det er kjent at "liknende diskriminering" ikke fant sted i Norge, selv om flyktninger hadde begynt å bli kontrollert ved grensene i frykt for spioner. Eivind Rognlien, kontorsjef i Politi- og justisdepartementet, ble valgt til leder av NF-utvalget, og medlemmene var overlege og Röde Kors-leder Nicolai Paus, Forening Norden-direktør Harald Grieg, Norske Kvinners Sanitetsforeningen-direktør Martha Larsen Jahn og Norsk Folkehjelp-direktør Albert Raaen og helseetatsdirektør Karl Evang. Terje Wold, politi- og justisminister i regjeringen til lederen i Arbeiderpartiet (AP), Johan Nygaardsvold, fulgte aktivt med og veiledet utvalgets arbeid, så det hadde mening og ble ansett som viktig i Norge. 

NFs samarbeidspartnere var bl.a. Nansen-Hjelp for statsrettslöse og de norske menighetenes egen organisasjon som hjelper flyktninger, Kristen Broderhjelp for krigens tilbud ledet av Laurentius Kore, som hadde tretti underavdelinger rundt om i Norge som satset på å hjelpe finske flyktninger. Oslo-avisene publiserte gjerne offisiell informasjon om flyktninger og håpet ifølge Päärnilä samtidig å få ferske nyheter om flyktninger fra Justisdepartementet. En ambulanse med 140 sengeplasser, det vil si et feltsykehus med alt nødvendig utstyr, og en bataljons verdi av frivillige norske soldater, det vil si 725, dro fra Norge til Finland etter at Sovjetunionen angrep, hadde det også startet en folkebevegelse i andre nordiske land hjelpe Finland. 

Det forklarer delvis entusiasmen som rådde den gangen for å hjelpe Finland. Ifølge Päärnilä ble våpen og annen materiell hjelp samt frivillige piloter og soldater mottatt med glede i Finland, men prosjektet med å flytte barna utover Bottenviken kom finnene uoppfordret og fullstendig overraskende på. Likevel startet barneoverføringene nesten umiddelbart og den norske hjelpeorganisasjonen startet før finnene og svenskene fikk organisert seg. Barneoverføringer var ment som en midlertidig løsning og familier ble ikke lovet rett til å adoptere barn. Myndighetene var bekymret over at flyktningene knapt ble sjekket. 

For eksempel ble det sendt melding fra hovedkvarteret til 6. divisjon stasjonert i Harstad om at det var oppdaget mistenkelige typer blant flyktningene i Narvik. Ifølge Päärnilä dreide det seg om åpen sovjetisk støtte eller mistenkt spionasje. Det handlet trolig om de fryktede kommunistene som ikke var ønsket i landet. Norske politidistrikter ble pålagt å observere flyktningene og i hvert fall i Bodö ble de fotografert. De ble også registrert i sine investeringsbyer. I januar ba Røde Kors-hovedkvarteret Finlands Røde Kors om bakgrunnsinformasjon om tjue finske flyktninger. Norge hadde grunn til å mistenke at det var spioner som aspirerte til Norge blant flyktningene fra Petsamo.

Til å begynne med fulgte AP instruksjonene fra Komintern. Men i Komintern-retorikken var sosialdemokratiet og fascismen ikke hverandres motsetninger, men som om siamesiske tvillinger, som begge måtte ødelegges for at diktaturet til proletariatet kalt drömmeland skulle lykkes. Nordmennene forlot Komintern da de skjønte dette. Stalin brukte hensynsløst Komintern som sin brikke mot sine politiske motstandere gjennom spionasje og attentat. 

"Like før vinterkrigen var den store Petsamo-spionasjehistorien, der den finske grensevakten var involvert, et bekymringsfullt tegn på Sovjetunionens aktivitet nær den norske grensen. Personen ved det norske konsulatet i Helsingfors dro i panikk og som en siste handling fikk han tid til å utstede norske pass til tolv finner. Etter at de kom til Trondheim, hadde byens politimester grunn til å klage saken til sitt departement og undre seg over hvorfor norske pass utstedes til ikke-norske statsborgere som ikke engang kan norsk." 

Päärniläs bok sjokkerer leseren på mange måter. For det første er det utrolig og rart at det ikke har vært mye snakk om det før denne boken. For det andre er det like utrolig at ingen barn av familier til nordmenn som bodde i Finland, som kom fra Östvold nær svenskegrensen, ble sendt til Norge fra Finland. Og for det tredje er det enda mer merkelig at norske medier ikke er mer interessert i problemet og hvordan de skal håndtere det enn finske medier. 

Kotka var vinterkrigens mest bombede by, hvorfra barn også ble sendt til andre skandinaviske land for sikkerhets skyld, samt fra hele Øst-Finland. Minst tre søsken havnet i Norge; Elinor (12 år), Gladys (10) og Daisy (4) Baltscheffsky, barn av en lege. Totalt 1500 barn forlot Kotka til Sverige og 100 til Danmark. Det er her bokens mest interessante informasjon kommer inn. Det ser ut til at datidens overklasse forsøkte å få barna i sikkerhet i Norge gjennom egne kanaler. Boken antyder dette. Er det slik? Hvor kan jeg sjekke dette? Interessant! "Georg Baltscheffsky ble tildelt fronten som lege. I denne situasjonen foreslo hans bekjente Anders Kramer og Leif Glöersen familien å sende barna til Norge. Kramer var direktør for Ahlström fabrikker. 

Glöersen er på sin side norskfødt leder av Ahlströms fabrikkavdeling i Karhula og senere en kjent industrisjef i Varkaus. I Norge var familien til Halvor B. Holta, lederen av en papirfabrikk, vert for barna." Det hadde allerede vært en norsk minoritet i Finland siden slutten av 1800-tallet, hvis mest kjente etterkommer er den tidligere presidenten Martti Ahtisaari – i slekt med Adolfsen. De norske familiene hadde kommet til den lille byen Kotka for å etablere et sagbruk kalt Gutzeit. Senere, på 1920-tallet, ble det forsøkt å garantere dem finsk statsborgerskap separat ved lov. Noen tok den, andre dro tilbake til Norge. 

De hadde vært veldig nyttige, og jeg ville trodd at mange norske familier som bodde i Kotka, men som kom tilbake til Norge, tok imot finske barn som krigsflyktninger. Skjedde det slik? Tilsynelatende ikke. Det er mange grunner. En av de viktigste kan imidlertid være de høylytte og aggressive aktivitetene til den finske ytre høyresiden mot nordmenn på 1920- og 30-tallet. Tidene var ganske spente. Et mulig finsk angrep i Nord-Norge var blitt antydet i pressen etter Tartu-freden på 1920-tallet. Det økte frykten til de ørneøyde nordmennene. I tillegg satte finnenes stammepropaganda fart på mistanken blant nordmennene, da finsk presse i 1928 startet et voldsomt angrep mot nordmennene. Var det én mulig grunn til mistanke på begge sider? 

Nordmennene ble anklaget for favorisering i handelsforhandlinger og for å diskriminere kvenene. Finnene mistenkte også at "visse kretser" i nord var ute etter overleveringen av Kolttakönkä. Men det har også vært annerledes. For eksempel da russerne tvangsforsøkte å russisere Finland, ble norske kulturpersonligheter som Bjönstjerne Björnson, Fridtjof Nansen, Alexander L. Kielland, Edvard Grieg, Jonas Lie og Henrik Ibsen, samt W.C. Brögger støttet tappert Finland. De finske sosialdemokratene støttet derimot sine norske kamerater i bakgrunnen under nazistenes okkupasjon. Päärnilä forklarer spørsmålet om krigsbarn ved hjelp av konkrete eksempler. Det handler ikke om romvitenskap, men løsninger ofte født av praktisk nødvendighet.

Problemet er at materialet om de finske barna som dro til Norge og ble returnert derfra ikke er samlet i noen egen mappe eller arkiv separat. Kun spredte omtaler av dem finnes her og der i ulike dokumenter og i tillegg enkeltartikler i mange norske og finske medier. Päärnilä lykkes overraskende godt med sitt mål om å prøve å forklare årsaker, organisering, transportmetoder og hendelser ved barneoverføringer i Norge. Boken er en tydelig skrevet rapport om disse hendelsene. Päärnilä gir boken sin et mer menneskelig preg ved hjelp av beskrivelser av hendelser noen få krigsbarn opplevde, hvordan livet var for barn i Norge.